Reisen til Paris

Reisen til Paris - Guds ledelse!

Som ektepar hadde vi gjennom flere år drømt om Europa.


For May-Linns del startet dette i da hun var en del av Jesus Revolution i 1998. For Arvids del startet dette allerede på søndagskoletur med Klippen Jørpeland på 80 tallet, da han var i Årdal og sang sangen «Herre her er jeg, send meg». Hvor han da sa, "Gud kan du bruke meg, så send meg der Du har bruk for meg".

I 1995 når KLS (Klippen Lydsystemer) ble startet og visjonen ble skrevet, var Arvid en del av dette. Visjonen lød følgende: «Vi skal bygge et lydfirma som skal være et redskap i Europa når vekkelsen kommer».

Sommeren 1999 før vi giftet oss, var vi en del av Klippen Sandnes sin misjonstur til Paris. Der var vi flere som så og drømte store ting over Paris og Europa. Disse drømmene har aldri sluttet i våre tanker.

 

Vi ledet ungdomsarbeidet i Klippen Sandes fra februar 2003 til februar 2007, hvor vi prøvde å oppmuntre til misjon, og at vi ville støtte mennesker som ønsket å reise, men ingen reiste. Noen teamturer til Europa ble det, men ikke så mye mer en det. I 2007 sluttet vi i Klippens ungdomsarbeid og Arvid gikk på en stor tros og livs krise, etter at han følte seg såret av andre. I den perioden fikk vi store ekteskapsproblemer og Arvid gikk heller ikke i menighet. Vi fikk heldigvis god hjelp fra stødige personer som gav oss «livsviktig» hjelp. Et par år senere prøvde vi andre menigheter, men Gud kalte oss tilbake til Klippen. Arvid trengte å lege noen sår, gjøre opp med meg selv og andre, slik at livet med Gud igjen kunne blomstre.

 

 Vi skjønte at Gud hadde større planer for våre liv, og drømmen om Europa begynte å bli sterkere igjen. I 2011 bestemte vi oss for at vi høsten 2013 skulle reise vekk som familie i et halvår, da for å søke Gud og la Han forbered oss til misjon. Vi endte opp med å reise til Hawaii januar 2014, på DTS (Disippel trening skole - YWAM) med hele familien. Der var det også en god skole (og DTS) for barna. Dette ble starten på den misjonstjenesten vi har i dag. 

På en misjonskonferanse høsten 2013 rett før vi reiste til Hawaii, fikk vi igjen en sterk bekreftelse på at vi hadde et kall. Han som ba for oss, en vi aldri før hadde snakket med, ba ut de samme drømmene over oss, de drømmene som vi i flere år hadde gått og kjent på.

 

Før Hawaii hadde Arvid fortsatt en drøm om å dra til Paris, men vi var ikke helt enig om det. Europa var vi derimot veldig enige om. På Hawaii fikk vi igjen bekreftet både vårt kall og plassen hvor vi skulle flytte til. Joe og Judi Portale som ble våre skoleledere hadde tilbake i 1971 startet YWAM i Frankrike. Hjertene deres brenner fortsatt for Frankrike og den fransktalende verden. Vi kjente ikke til dem før vi møtte dem på skolen. 

På et torsdag kveldsmøte på Hawaii, etter fem ukers skole, hadde vi fremdeles ikke avklart hvor veien skulle gå videre etter Hawaii. Så vi hadde en stadig  bønn i våre hjerter om at Gud måtte bekrefte land og plass, slik at vi kunne begynne å forberede oss.


I lovsangen på dette møtet stod Arvid på tredje rad. Han hadde ingen foran seg og stod delvis med lukkede øyner. Fordi han ba og sang om hverandre, og for å følge med i sangen var han avhengig av å se teksten på skjermen. 

Hans bønn var: «Gud jeg ønsker å vite hvor Du vil at vi skal reise». Da svarte Gud med en tydelig indre stemme, mens han et øyeblikk stod med øynene lukket. Guds stemme sa: «Arvid, åpne dine øyne, for jeg vil vise deg hvor dere skal reise». I hans stille sin tenkte han og begynte å argumentere med Gud: «åpne øynene…, jeg har jo hatt dem åpne mange ganger og jeg har ikke sett noe som helst som kan lede oss noen sted...» Igjen hørte Arvid Gud stemme tale tydelig: «Arvid, åpne dine øyne, for jeg vil vise deg hvor dere skal reise Tanken var fortsatt at dette hørtes dumt ut, at dette hørtes ut til å bare være noe i han selv som så gjerne ville høre Guds stemme, og han tenkte til og med: «Tenk om noen ser at jeg nå åpner øynene… Men ok. Ingen andre rundt meg forstår hvorfor jeg åpner øynene». Selv om tanken og følelsen om at «nå er du teit» kommer opp åpnet han øynene. Rett foran han, altså på stolen rett foran, der det ikke haddevært noen. Ikke en eneste hadde det vært på noen av stolene på de to radene foran. Nå stod det en ung mann på denne plassen rett foran… og den personen hadde på seg en fotballtrøye hvor det på ryggen stod - ”FRANCE”. 


 

Ok, Gud taler både gjennom tanker og tegn og Han bekrefter også gjennom andre personer. Det gjorde Gud også når vi kom hjem fra Hawaii. Et ektepar vi ikke kjente ringte og spurte om de kunne få treffe oss. Da vi treftes, fortalte de flere ting Gud hadde vist dem som var til oss. Det de fortalte stemte veldig godt med hva vi selv hadde tenkt og drømt om fra før.

 

 

Sommer 2014 var vi i Paris på YWAM sin sommerkampanje. Vi ble med på denne sommerkampanjen for å bruke anledningen til å be og for å prøve å bli kjent med noen i Paris. Vi fikk noen bekjentskap og vi fant området vi opplevde Gud ønsket oss til. Dette er vest for bykjernen i en «forstad» med navnet Boulogne-Billancourt. Det er Ca. 10 min med bil til Eifel tårnet og sentrum av Paris, og like ved PSG’s fotballstadion og Roland Garros stadion (Tennis – French Open)

 

Hvorfor dette området?


 

Da vi var på Hawaii, den aller første uken før vi hadde fått bekreftelsen om Paris og Frankrike, fikk vi undervisning om «å høre Guds stemme». Vi fikk av læreren i oppgave og tegne eller å skrive hva vi opplevde Gud viste oss, da Arvid ba, viste Gud han et bygg som han tegnet. Dette var et stort herskapshus, som lå tett på en stor grønn lunge i byen og dette bygget var helt ubeboelig. Det var overgrodd med trær og busker og det vokste trær ut av taket på huset. Han så at dette huset hadde vært til stor betydning i tidligere tider, og han så at dette har igjen potensial til igjen å ha stor betydning for landet, men da som et redskap for Guds rike.


Da vi på sommer, 7 måneder etter at Gud hadde vist Arvid dette synet som han tegnet, var vi i Paris.  Joe og Judi som hadde invitert oss med til Paris, tok oss med til en menighet. Tegningen og synet vi hadde hatt, hadde vi ikke på dette tidspunktet delt med noen, heller ikke Joe og Judi. Etter møtet i denne franske menigheten inviterte noen av de lokale oss med til en park, og for å finne denne parken må en vær lokalkjent. I denne parken så vi plutselig dette bygget Arvid hadde tegnet. Da Arvid så bygget opplevde han det som et lynnedslag som gikk gjennom hele kroppen. Han ble derfor sittende en stund på en benk for seg selv, mens barna gikk for å leke. Vi tok bilder av bygget som vi sammenlignet med tegningen når vi var tilbake til campingvogna, hvor vi bodde. Antall vindu stemte. Det var noen søyler på midten og de stemte med tegningen. Det vokste trær ut av taket og det stemte også med tegningen. I tillegg hang det et fareskilt på porten. Dethadde han også sett 7 måneder tidligere, men tegnet det ikke inn. Da vi nå hadde funnet bygget, fant vi også på Google kartet at dette bygget lå tett inntil den største grønne lungen i Paris, noe som også bekreftet at dette var med sikkerhet det bygget Gud hadde vist ham på Hawaii.


 

Om dette bygget kan man si at dette er tidenes oppussingsprosjekt. Ja det er det, og det er sikker dyrt å kjøpe denne eiendommen også, men for oss har det vært og er viktig å gå på de tegnene Gud gir oss, også må vi heller beregne å se Guds under. Det er jo Gud som er sjefen, Han som har skapt både himmel og jord i tillegg til alt som fyller jorden. Vi ønsker ikke å gjøre Gud liten og håndterbar, slik at vi kan forstå Han. Gud er så ufattelig mye større enn oss og Han har sagt at han vil bekrefte med under og tegn, når vi søker Hans Ord og rike. Dette tror vi på og dette ønsker vi å gå på. Det er ikke alt vi forstår og noen ting tar lengre tid enn hva vi hadde trodd, men vi har valgt å stole på Guds ledelse, fordi vi har etter hvert så mange opplevelser av at Han faktisk gjør det.

Når vi igjen besøkte Paris i midten av oktober 2014 for å finne en leilighet vi kunne bo i, og besøke skolen vi hadde fått plass på til barna, følte vi oss noe uforberedt.


 

Rett før vi satte oss på flyet til Paris, fikk vi vite at det ikke var enkelt å finne leilighet i Paris. Noen som hadde prøvd før oss sa at det var krevende å få leid en leilighet i Frankrike og spesielt i Paris. Da vi på forhånd hadde søkt etter leilighet på internett, fant vi kun en annonse på den størrelsen leilighet vi søkte etter, men hvor den var viste vi ikke. Om morgningen den første dagen (lørdagen) vi var her, parkerte vi leiebilen i en gate i nærheten av bygget vi hadde funnet. Derifrabegynte vi å gå gate opp og gate ned i håp om at vi skulle finne en plass å bo. Vi gikk å ba og ventet på at Gud skulle lede oss. Hele lørdagen gikk. De meglerkontorene vi gikk innom sendte oss ut uten å hjelpe oss. Vi snakket ikke et ord fransk og de snakket ikke et ord engelsk. Da det begynte å bli sent og ungene var trøtte, begynte vi å gå mot bilen igjen. Plutselig fikk May-Linn øye på et bilde som lignet den leiligheten vi hadde sett på internett, i vinduet til enda et meglerkontor vi passerte. Også her var det vanskelig med språket, og de hadde stengt selv om noen av dem var der fortsatt, så vi måtte komme tilbake mandagen.


Mandagen fikk vi avtale om å se leiligheten på kvelden. Når vi besøkte leiligheten skjønte vi raskt at her skulle vi bo. Vi sa derfor til megleren som også kun snakket fransk, at vi ville ha den. Språkmessig med armer, bein og mye godvilje fra begge sider, ble enige om å komme tilbake dagen etter kl.11.00. Da måtte vi ha med informasjon om fransk bankkonto som var påkrevd og 9 ulike papirer (skatt, lønnslipp, arbeidskontrakt, bekreftelse på nåværende bosted + + +) for i det hele tatt kunne bli vurdert som leietaker. Det hadde vi ikke.., vi hadde kun med oss passene våre og norsk bank var ikke godt nok, men vi sa fortsatt ja til å komme å signere. Tirsdag morgen da bankene åpnet stod Arvid klar for å skaffe oss fransk bankkonto. Uten timeavtale og utenlandsk statsborger, det viste seg å være veldig vanskelig. Han måtte gå i fra banken uten å ha løst saken. Tilbake på hotellet sammen med resten familien, bestemte vi oss for å prøve å besøke meglerkontoret uten bankkonto og papirer, selv om dette var tydelig informert omdagen i forveien av megler; at uten alt de krevde av informasjon var det på ingen måte vits å komme. På vei til meglerkontoret gikk vi forbi enda en bank, vi så på hverandre og sa: «Vi prøver kjapt her også». Når vi kom inn og spurte om å få opprettet konto, var svarene de samme som i den første banken. Han i skranken spurte selvfølgelig om vi hadde timeavtale, for det måtte vi jo ha. Men nei, avtale hadde vi ikke, så vi spurte igjen om det ikke var noe han kunne gjøre. Vi forklarte saken og fortalte at flyet tilbake til Norge gikk den ettermiddagen.


Han gikk opp i 2.etg, etter en stund kom han ned igjen, men da med en engelsktalende kollega. Denne mannen sa: «Jeg skjønner dere trenger hjelp», bli med meg. Vi ble sittende på hans kontor i 2 ½ time, og selv når det ble siesta/ lunsj og hele banken stengte, så ble vi sittende. Han sløyfet pausen sin for å hjelpe oss og dette uten at vi hadde noen avtale på forhånd. Han ringte også meglerkontoret og fortalte dem at vi var hos han, at han opprettet konto til oss og at han tok hånd om alle papirene våre – de vi ikke hadde... Han ba megler gjøre klare sine papirer, slik at vi kunne signere og deretter reise til flyplassen for å fly tilbake til Norge rett etterpå. Underveis i møte med banken fikk vi også dele evangeliet med han og hvorfor Gud sendte oss til Paris. Da vi omsider var ferdig hos han, sa han: «Det dere kommer med, det er hva menneskene her trenger. Takk for at dere gjør dette!» Han sa også videre at: «Jeg viste ikke hvorfor jeg sa ja til å hjelpe dere, fordi dette er ikke noe vi absolutt ikke gjør på denne måten her i Frankrike». Damen på meglerkontoret satt også og ventet på oss i lunsjen hennes, slik at vi kunne få fylle ut de nødvendige papirene, før vi måtte skynde oss til flyplassen. Når vi sener har fortalt denne historien til franskmenn har du bekreftet at dette er et mirakel. De kjenner ingen som har opplevd noe lignende tidligere og de forteller at det er vanlig å bruke ca. 6 måneder fra en begynner å ta kontakt med megler og bank, til at en får tilslag på leilighet. Siden vi hadde vært på Hawaii halvåret i forveien og heller ikke hadde lønn å vise til i møte med banken, er vi helt overbevist om at dette var å gå i ferdiglaget gjerninger, slik Bibelen forklarer.


 

I Norge solgte vi hus og hytte, og vi avsluttet et firma Arvid drev. Dette for å finansiere oss den første tiden i Paris, og for ikke å ha en unnskyldning på å reise hjem igjen dersom det skulle bli tøft. Tøft har det vært mange ganger gjennom årene, og da det etter ca. 1 år var totalt tomt på konto, når sparepengene var slutt, var spenningen stor på hvordan dette skulle gå seg til. At vi er fortsatt i Paris 7 år sener er ikke annet enn Guds uendelige mirakler og ledelse. Økonomisk skulle ikke dette ha gått. Konto har vært og er stadig tom. Vi snur hver krone, samtidig som vi ikke holder tilbake med å satse og tar nye steg i retning av det Gud har vist oss. At vi har fått lede mange mennesker til tro på Jesus, døpe mennesker og gjennom WonByOne nettsider og APP i dag når flere tusen mennesker, det er ikke annet enn Guds suverene ledelse. Takk Gud for at vi får lov å være med på dette!


 

Følg familien Aasen på Facebook